Vi er i mål i Karibien!!
Natt til mandag 13. des kl 02.00 seilte vi over målstreken og inn til Rodney Bay Marina i St Lucia, etter tre uker og en dag på havet! Innseilingen ble nokså spesiell, da vi fant ut at kartbrikken for Karibien ikke var kompatibel med det nyeste Raymarine navigasjonsprogrammet vi har… så vi måtte navigere med papirkart i mørket. I tillegg var vi nesten helt tom for diesel, så vi turde ikke bruke motorene inn mot målstreken. Vi trimmet seil og flikket oss rundt Pigeon Island i svært lite vind, og fikk lirket oss mot mål! Karoline var møkksur fordi hun var så trøtt, og skipperfrua var en smule stressa og anspent, da vi var redd vi ikke skulle komme fram pga dieselmangel og lite vind.. Like før målstreken kom en fotograf ut i en liten dinghy i mørket, og han kretset så lenge rundt oss og tok bilder, så vi endte opp med å passere målstreken på feil side…!! Skipperen kalte opp ARC finishline: “Eh.. Did I just pass you on my port side…?”, og fikk følgende svar: “Yepp! You need to do it again..” Da var det ingen bønn.. Vi måtte risikere den lille skvetten diesel vi hadde og snu båten, kjøre tilbake, og krysse på rett side! Det ble en verdig avslutning på 2900 nm..Ha-ha!!
Vi hadde heldigvis nok diesel til å manøvrere trygt inn i båsen i Rodney Bay Marina. Der ble vi tatt i mot av to ARC representanter og to lokale fra St Lucia, hvorpå den ene spilte ekte Karibisk “blikkverk”-musikk for oss. Vi fikk fruktkurv, brus og rompunsh.. De hadde et brett med fire rompunsh, da båtene som regel har mannskap, men det var “all good” for da ble det tre på skipperen og en på skipperfrua!
Selv om vi ikke har gjort det så bra sammenlagt med handicapsystemet og det hele, så var vi godt fornøyd med å oppdage at vi var den femte norske båten i mål (av de vi kjenner), og den første mindre katamaranen. Det var kun store katamaraner som hadde kommet før oss, og de alle hadde store crew på 5-6 menn. Vi var altså den første mindre katamaranen med familiecrew (to voksne!), og det kom inn flere katamaraner etter oss med stort crew på 5-6 voksne. Det gjorde godt for skipperen, som har opplevd en god del frustrasjon over lav fart i skuta, da vår båt krever en viss vindstyrke for å få fart.
Det var en merkelig følelse å komme i land. Jeg trodde jeg skulle sprenges av lykkefølelse, og være ekstatisk over å endelig nå Karibien! Men.. det tok litt tid før følelsene kom.. Jeg og Karoline fikk litt antiklimaks og “vakumfølelse” den første dagen i havn.. Akkurat som om det var litt trist også. En ubeskrivelig fin og spesiell opplevelse var over.. tilbakelagt. I tillegg var vi nok temmelig slitne, og trengte en god natts søvn. Men vi kom oss fort når de andre båtene kom inn! Helt fantastisk å kunne dele opplevelsen, og høre hvordan de andre har hatt det! Barna springer rundt med de andre barna, og har allerede tilbragt en dag på stranda med familien på Rikaros. I går kveld hadde barna “party” om bord med film og godis sammen med de andre ungdommene, og skipperen og skipperfrua feiret på partyet i havna.
PS Jeg har lagt inn bilder til alle postene fra Atlanterhavet, og føyd til en ny post (dag 6), som var falt ut.
Hei og Gratulerer med flott gjennomføring av seilasen. Imponerende, og da spesielt av barna deres.
Helt klart en super “dannelses reise” som de kongelige ville kalt det.
Misunner dere fortsatt, men det er dere vel undt. kontrast: hjemme -18 og frosne vannrør. Kos dere i Karibien.
Bengt
Gratulerer med kryssingen:) Tenk 3 uker og 1 dag på havet er legne det.. Opplevelse for livet tenker jeg!! Tenk at dere er familie som krysset, med barna:)) Stolt jeg av familien min!! Men kos dere masse i sola og nyt varmen!!!! Her er det bare kjempe kaldt. Super duper glad i dere!!