Øya Cies er et naturreservat (for å bevare fuglelivet), og ser ut som en paradisøy. Vi la oss for anker utenfor stranden, og gikk i land og kunne kjenne kritthvit, myk sand mellom tærne, og se det grønn/blå vannet slå mot stranden i passe store bølger, og beundre de grønnkledde fjellene bak stranden…

Fullt så idyllisk ble kanskje ikke de første stegene på denne paradisøya, da hu mor med bekymring så på bølgene da vi kom med ribben (vår lille båt med påhengsmotor) inn mot stranda.. Jeg så for meg at bakenden av båten ville bli tatt av brytende bølger og kaste oss rundt eller noe.. (..eh.. bølgene var kanskje en halv meter..), og sa til unggutten da vi nærmet oss land ”Hopp i land med tauet, gutt! Hopp! Hopp!” Unggutten fikk inntrykk av at det gjaldt liv og død eller noe, og hoppet  med hodet først, og gikk tryne-stups ned i sanden foran båten.. Deretter kom det en bølge og skylte over han, før han fikk gjenvunnet fatningen, og kunne ta sine første skritt på kritthvit sand.. Hu mor måtte smiske mye for å vinne ungguttens godside igjen, og vi alle fikk en god latter! 🙂

Vi gikk rundt på øya, og fikk litt spenning på baksiden av øya.. Der er det en smal betongpassasje, som du må gå over for å komme til den andre siden av øya. Ulempen med dette er at bølgene fra Atlanterhavet står rett inn, og er det nok vær og vind, så skyller de over moloen med jevne mellomrom. Om vinteren står de inn med 8 m høyde i følge mannen i informasjonen! Vi holdt hender (eller.. jeg og Karoline holdt hender..), og sprang over barbeint. Vi hvinte hver gang det kom en bølge.., men det viste seg at det verste skulle bli alle de spisse steinene som stakk opp av moloen etter årelang rundvask av bølger!! Det ble mye ”AU! Åh, fy faen.. au, AU, AU!!!”,.. mens vi stresset løp, og hinket og løp. Det til tross for at hu mor hadde lovet minstejenta å ikke hvine eller noe som kunne skremme henne.. Selvbeherskelsen lenge leve…!!!

De tre båtene våknet opp til mye vind på Islas Cies, og dårlige værutsikter. Vi bestemte oss for å gå til Baiona, og komme tilbake når det ble bedre vær. Det viste seg at Casparas anker satt fast i vår ankerkjetting, så det ble litt stress å få det løs i 20 knop vind, men med mr Fix om bord, så ordnet alt seg! Bildet under er da vi gikk mellom to skjær i vindige forhold på vei til Baiona.

Vi var i Baiona i noen dager, og fikk handlet og gjort oss klar for å ligge på anker på øya Cies. Det var mange norske båter i havna (Fryd, Caspara, Ella og Fri ispirasjon), og den ene kvelden gikk jeg og Trond ut med Wenche og Ulf på Fryd, mens barna fikk besøk av Bendik (13 år, også fra Fryd). En annen kveld fikk barna besøk av Olai på Caspasa og Bendik, mens de voksne bare slappet av foran TVen. Barna storkoste seg med monopol, film og godteri.

Langturseilerlivet gjør noe med en, og skipperen har lenge truet med å la håret gro dette året og vende tilbake til sin ungdomsfrisyre med lange mørke lokker… Det var vel ikke helt de ordene skipperen ville brukt selv på frisyren (snarere.. ”barsk-back-to-nature-i-langturseiler-style”.. eller noe..), men i Baiona ble ”pelslua” for varm, og skipperen gikk under dekk for å skaffe seg sommerfrisyren. Da skipperen var kommet halvveis streiket klippemaskinen, og en litt svett skipper kalte på skipperfrua.. Det ble heldigvis ordnings, og ”barsk-degos-look” er nå inntatt (kanskje heller ikke skipperens ordvalg..) Skipperfrua er fornøyd, og bildene under viser før og etter. 🙂

Det var lite vind, og vi nøt to rolige dager i solen på dekk, den første til Camarinas i Spania, og den andre til Islas Cies. Vi passerte ”dødens kyst”, og rundet Cap Finisterre, i en avslappet positur på dekk.. Dette området er kjent for å være utfordrende, både værmessig og pga hyppig tåke..  Caspara og Fryd seilte sammen med oss, og det er veldig hyggelig å ha selskap på reisen. Spesielt for skipperen som kan diskutere seiltaktikk på VHFen.. På kvelden ankom vi Islas Cies, og vi bandt båtene Occasione, Fryd og Caspara sammen, og slapp anker fra to av båtene. Det ble en hyggelig kveld i Fryds cockpit.

Når det gjelder gourmetkokkutviklingen til skipperkona, så går det så som så.. Jeg har servert nystekt brød på seilaset, men det sier vel sitt når Andreas spurte forsiktig om han kunne få bruke den store kjøttkniven som bestikk, for det var så vanskelig å bite over skorpa på brødet… For ikke snakke om Karoline som behjelpelig forsøker å tipse meg om at det finnes noe som heter gjær… Ja ja, det er godt skipperfrua ikke måler sin verdi i graden av mette, tilfredse glis etter ett måltid.. FEIT blir man faktisk av for mye god mat! Så det så!! 🙂

Bursdag på langtur er fine greier.. Jeg ble vekket av min kjære og barna til gaver og en god frokost, før dagen ble feiret på stranda med grønt hav og brytende bølger.. Til slutt grillet vi i cockpit med Fryd, og Trond serverte sjokoladekake-ala-bomba til dessert (altså en fryktelig SØT sjokoladekake!).

Bystranda i La Coruna er helt fantastisk! Stranden er stor, det er lite folk, og nesten ingen turister, kun noen spanjoler. Da vi og mannskapet på Fryd ankom stranden, så det ut som om badevaktene la merke til de blendene hvite kroppene som beveget seg mot vannkanten, for de kom umiddelbart og satte opp to campingstoler rett foran oss, og satte seg godt til rette i beste.. ”puh, her blir det mye å gjøre”-stil… Bølgene var temmelig store, så det var kun gutta som ville bade. Jeg og Wenche stod litt bekymra og fulgte med som hauker med ørneblikk.. (litt dårlig norsk det der kanskje..:) Badingen foregikk i trygge former, selv om det ser voldsomt ut på bildene. Andreas var uredd som alltid, og stupte inn i bølgene..!! 🙂

Trond og barna brukte dagen til å kjøpe inn dykkerutstyr. Trond er gammel dykker (har tom jobbet som dykker i en periode), og vil over tid lære Andreas å utforske mer enn det han kan se fra vannskorpa med stumpen i været og hodet under vann..

Litt senere på dagen gikk vi en tur til bystranda for et lite kveldsbad. Trond liker å gi inntrykk av å være verdensvant og mangespråklig, og når vi går gjennom den spanske byen La Coruna, ser Trond sitt snitt til å kringkaste dette… Dessverre for oss som går sammen med han, så er hans spanske ordforråd på under ti ord, og de brukes hyppig. Han sier: ”Vamos, vamos!! Benga, benga!” stadig vekk, med et selvtilfreds glis, og et nikk til forbigående spanjoler.. Det høres kanskje idyllisk ut, bortsett fra at han roper: ”Hør her!! Fort dere! Fort dere!” i beste matriarkiske kommandostil.. , før vi alle spaserer videre i bedagelig turisttempo…

Vi kom til slutt fram til stranda, og barna digger den hvite sanden og de store brytende bølgene!

Rett ovenfor oss i havna ligger Fryd, og Caspara ligger i havna like ved, og tok en tur over til oss med ribben.