På vei til havna i St George (fra bukta Prickley Bay) hørte vi en nødmelding på VHFen. Det var et småfly som hadde fått motorproblemer, og var på vei inn mot rullebanen. Rullebanen gikk ut over odden vi seilte rundt, og vi lå rett utenfor rullebanen da vi fikk meldingen. Det ble noen spennende minutter der vi fulgte med, før vi kunne se flyet. Vi var forberedt på å eventuelt hjelpe til å plukke opp folk fra vannet, dersom det styrtet før rullebanen, og hu mor håpet det i så fall ikke ville treffe oss! Flyet gled rolig inn, nådde rullebanen, og fikk til å lande trygt. Deretter fulgte lettede melinger på VHF sambandet, og alle som fulgte med og hjalp til ble takket.

En spesiell opplevelse på Grenada er å ta de lokale ”bussene”. Det er slitne minibusser, med tre lokale mørkhudede menn, hvor den ene kjører (til tider som en villmann!), den andre passer på, og den tredje er ”innkaster”. Når man går langs gata tuter de vilt, og ”innkasteren” henger ut av vinduet og roper og spør om du sitte på. I det bilen stopper, stopper gjerne en eller flere andre minibusser, og andre ”innkastere” prøver å krangle deg over i sin ”buss”. Når vi kom oss inn i ”bussen” satt det flere andre lokale der, og man blir vitne til lokalt liv, med fliring og skravling på ekte ”Carib-engelsk”. Bussen kjører dit passasjerene vil, så ruta kan variere. Det er billig å ta de lokale ”bussene”, kun 20 kr for hele familien, uansett hvor langt du skal. I tillegg er det sjarmerende å havne midt i lokalt liv, på et sete mellom en skolejente og en ”rasta-man”.

Ekstra spennende var det å ta ”bussen” hjem en kveld vi hadde vært på restaurant med Frøja… Det var mørkt i en trang gate, og tre minibusser stoppet samtidig, og alle ”innkasterne” prøvde å rope oss inn i sin buss. Vi hadde kjørt med den ene bussen tidligere, og kastet oss inn i den, da vi visste den var trygg.. Det virker litt vel spennende å kaste seg inn i fremmede minibusser fulle av lokale menn… Vi vet jo av svært mange ruser seg, og at Grenada er preget av fattigdom og kriminalitet. De lokale ”bussene” omtales imidlertid som greie transportmidler i guideboka. I bussen dundret hip hopen fra høytalerene, og vi følte oss som ekte ”gangstere”..! Bussen bråstoppet rett som det var og plukket opp alle lokale som viftet på den. Det førte til at vi for innover i de lokale strøkene i utkanten av byen, da flere av passasjerene skulle av i lokale strøk. Hu mor ble litt svett, da vi passerte fattige skur av noen hus, veiene ble uten asfalt, og vi humpet videre mellom ”gjenger” av mørkhudede menn langs gaten i mørket.. Vi stoppet flere steder, og folk kom bort og snakket med de tre førerne av bussen, før det bar videre, inn på en vei som ikke så ut som en vei, kun en humpete sti gjennom skogen.. Hu mor måtte puste med magen, og lurte på hvor dette bar hen.. Men gutta fra Grenada gjorde jobben sin, og etter en god rundtur i lokale strøk på kvelden i Grenada, så havnet vi der vi hadde fortøyd ribben vår. Det var greit å ta den lokale ”bussen” på dagtid, men det blir eneste og siste gang på kveldstid!! Det skal imidlertid sies at det var sjarmerende å se en mer ekte Grenada på kveldstid.

Paul, en lokal taxisjåfør, kjørte oss og Fryd på en heldagstur rundt på Grenada. Først var vi innom et gammelt romdestilleri, som ikke var i bruk lenger pga en stor brann. Der fikk vi prøvesmake ulike romtyper.. og da ble selvfølgelig resten av turen bare sus og dus..! (Neida, vi damene måtte melde pass når de sterkeste sakene ble servert..).

Deretter bar turen til en urte-og-krydder-farm. Andreas hadde glemt skoene sine i båten (!!), så skipperfrua ofret sin ene sko til han, og dermed humpet vi nedover ”grusstien”, som ikke bestod av grus, men av SYLSKARPE tørkede ”nøtteskall”…! Vi fikk vite alle sykdommene de ulike urtene var bra for, og Karoline rakk å kjenne etter om hun kunne ha føflekkkreft, magetrøbbel og halsvondt, før vi var ferdig med omvisningen..

Etter urtehagen gikk turen videre til en marmeladefabrikk. Der måtte vi vente en halv time, da de hadde ekte karibisk lang-lunsj, før en oversminket lokal dame kom og i beste ”flyvertinne-stil” ramset opp en innlært remse. Da hun hadde avsluttet i påtatt vennlig stil med: ”Thank you for visiting, and goodbye”.., ble det prøvesmaking av lokalt syltetøy, med enda litt mer rom til…

Turen bar deretter videre til fortet.. Som egentlig var en liten mur, hvor en lokal dame som kalte seg selv ”Alice in Wonderland” møtte oss. Alice tok oss med rundt den lille muren, og klarte på ca 45 min å kun si en historisk opplysning om ”fortet” (årstallet når det var bygget). Det hun imidlertid var god til var å overøse oss med flotte ord, si at hun gjerne ville adopteres, og at ”Alice gladely accepts tips..!!”.

Etter fortet bar det opp til nordsiden av øya, gjennom svingete og trange gater, med tett grønn vegetasjon på begge sider av veien. Paul tutet før en sving, tutet når det var noen kjente, og tutet når han følte for det..!! Aircondition er fremmedord her på øya, og vi alle gikk rundt med forblåst-rett-opp-sveis, da alle vinduer i bilen stort sett stod på vidt gap. Hvis vi prøvde å ha vinduene igjen ble det raskt en tykk eksoslukt i bilen (…hm..), og vi valgte den forblåste varianten, og satte oss godt til rette og lyttet til skrikende lyder fra girkassa, hver gang Paul giret.. Enkelte rundkjøringer var laget av et traktordekk som lå midt i veien, og innimellom kjørte vi så nært folk og andre biler at jeg var sikker på at vi skulle treffe dem!

Vi passerte bla et område hvor Paul sa de dyrket marihuana, og hvor vi ikke måtte ankre opp i noen bukter, da de lokale bandene ville robbet oss..

Turen gikk videre til Leepers Hill, der de lokale ”Caribs” valgte å ta sitt eget liv ved å hoppe ned av klippen, heller enn å overgi seg til franskmennene. Vi gikk ut til kanten, og det gikk RETT NED laaangt, før havet bruste mot skarpe klipper. Stedet var ikke sikret med gjerde, men stod ”urørt” i ekte karibisk stil.. Det mest sjarmerende med besøket på klippen var at det kom fem lokale skolejenter, som gjerne ville snakke med oss! De gispet og var sjokkerte over å høre at vi alle bodde i en båt!! De så sikkert for seg en liten lokal fiskebåt uten kahytt.. Ha-ha! På vei ned til bilen kom de springende etter oss, og ga meg en lokal frukt. Veldig hyggelig!

Etter lunsj på en lokal restaurant, så bar turen til et romdestilleri som er i bruk den dag i dag.  Destilleriet var egentlig stengt for dagen, men det var tre lokale rastamenn der, som så ut til å koke seg en liten ”ekstrarunde”..  De satt og nøt varene (flaske med 70% rom), mens de kokte mer rom i den store beholderen. De kjente taxisjåføren, og han ene av de viste oss rundt gratis. Det overraskende var at dette destilleriet så like gammeldags ut som destilleriet som var gammelt, og ikke i bruk lenger.. De skuflet ved inn i ovnen for å koke satsen i store møkkete fat (…), og et stort hjul var drevet rundt med vannkraft fra vann i lange renner.. Det var som å være hundre år tilbake i tid..! Inne gikk vi mellom skitt og lort, i stram lukt, og så beholdere med råprodukter og gjær. På et tidspunkt måtte vi bøye oss og gå under et stort spindelvev med en edderkopp som var ca fem cm i diameter (inkl beina).. Trond delte sjenerøst hvordan mange i nord-Norge før i tiden hadde egne små ”heimkokingsapparater” hvor de framstilte 96% sprit.. ”Guiden” var en ekte rasta, og han strakte fram neven, og Trond tok sin knyttede neve mot hans i det rastamannen sa: ”Respect Man!”.

På tur hjem svingte sjåføren innom sjokoladefabrikken, men den var dessverre stengt. Vi passerte øyas høyeste punkt i det vi kjørte gjennom regnskogen i sentrum av øya.

Det mest sjarmerende med denne dagsturen var alle de lokale små landsbyene vi kjørte gjennom, hvor vi fikk sett ekte lokalt liv! Tiden beveger seg langsomt her på Grenada, og mange er ute i gatene og sosialiserer. Mennene samles til et slag kort og litt rom/en joint i små åpne ”buer”, og barna går langs veien i skoleuniformen sin. Rundt om kring sitter det koner bak en grill hvor de steker bla mais, og prøver å tjene til livets opphold. Overalt i grøftene gresser geiter, kuer og sauer. En og annen mager løshund piler over veien rett før bilen kommer. Husene er alt fra fattige skur til store rikmannshus (som oftest eid av turister), om hverandre. Mange av husene er malt i knærsje pastellfarger, og noen menn har fargerike rastaluer på hodet, mens jentene har flettet hår med perler i. Paul forteller at livet er hardt her på Grenada, samtidig som vi kan se at de lever i et sosialt samfunn der mange treffes i gatene, i sterk kontrast til Norge, der gatene er et sted hvor vi kommer oss fra A til B.

Alt i alt, en flott måte å se mer av Grenada på!!

Sjarmerende by!! 🙂 De har bla en smal tunell som har plass til en bil i bredden, og der går folk på siden av bilene..!!

Vi hadde en fin seiltur fra Mayreau til Union Island (hvor vi sjekket ut av St Vincent og Grenadinene), og videre til Prickly Bay på Grenada. Vi hadde 17-26 knop vind, og seilte i 7,5-11 knop. Bølgehøyden var varierende, og kom opp mot 2,5-3m mellom Union Island og Grenada. Like etter at vi hadde passert tuppen av Grenada fikk vi kast opp i 30-35 knop vind. Herlig å kunne seile i god hastighet!!

På Grenada traff vi endelig Frøja igjen! Flott å treffe de etter et helt Atlanterhav og litt til siden sist! Vi, Frøja og Fryd feiret nyttårsaften på Grenada, og startet med en aperitiff om bord hos Fryd, som lå i havn ved havnebaren/restauranten hvor vi tilbrakte resten av kvelden. Kvelden startet med steelband, før det ble DJ-musikk, og deretter levende musikk fra et lokalt band. Maten var enkel (pizza og steik!), men selskapet var desto mer herlig!! Barna gikk litt til og fra festen og båten Fryd, hvor de kunne se film og spille kort. Det ble en fin og annerledes nyttårsaften for store og små! 🙂

GODT NYTTÅR til alle som følger oss på bloggen! Takk for alle hyggelige meldinger i året som har vært. Det gleder! Hilsen oss på Occasione.