Vi har tilbrakt late dager på stranden i Porto Santo, og temperaturen i vannet er helt nydelig! Endelig kan det svømmes uten hyperventilering, og en lettere sjokkartet tilstand hver gang en bølge kommer og skyller over større deler av kroppen. Barna digger strandliv, og  ser på livet i vannet med dykkermasker, bygger sandslott, og leker ”last man standing” på flytebrygga (hvor det største barnet, skipperen, selvfølgelig alltid vinner..).

Vi har i tillegg utført sightsing på en meget lat måte… på toppen av en buss, sammen med båtene Fryd og Frøja. Vi kjørte rundt til ulike utkikkpunkter, hvor vi stoppet og gikk ut og kikket. Det ble som Wenche på Fryd sa, en gratis ”peeling” (inkl av øyeeplet..), da sandkornene kom i vindgufs og traff oss der vi satt uten tak..! Tidvis fikk Karoline en dask av en palmegren i tillegg, da hun satt ytterst.. Riktig forfriskende! 🙂 Vi fikk tilbud av Ulf (Fryd) å låne syklene til fotografering, så vi kunne skryte på oss å ha syklet øya rundt… ha-ha!, men skipperfrua har forsonet seg med overskriften ”Avslappende (les LATE) dager i Porto Santo..

Ja, forresten, SÅ late har vi egentlig ikke vært, da skipperfrua og barna har begynt å trene. Ja, tenk!!!! Det er helt sant!! Vi har nå jogget tre ganger til sammen, etterfulgt av aerobic-styrkeøvelser, og yoga på dekk. Man kan kanskje si at unggutten lider litt under at mutteren kun kan aerobic, og dermed nå er blitt meget god til å trene mage, rumpe lår…., men trim får vi i hvert fall!! 🙂

Øygruppen er en liten prikk i Atlanterhavet 608 km fra Marokko, og 1000 km fra Lisboa. Alle øyene oppstod pga et vulkanutbrudd, og fjellene har et karakteristisk utseende pga dette. Porto Santo er mindre og tørrere enn øya Madeira, og har en 9 km lang fantastisk sandstrand, med sand myk som mel, med svarte vulkanske sandkorn, og blå/grønt vann! Havna er omgitt av høye vulkanske fjell, og Kristoffer Columbus har bodd på øya etter å ha giftet seg med guvernørens datter. Vi ble godt tatt i mot av lokale fiskere da vi ankom, som fortalte oss om øya, og hvordan det er å leve på en liten robust øy i Atlanterhavet. Vi utforsket deretter stranda, og fikk ut noe energi etter den nesten tre dager lange kryssingen. Langs murveggen i havna fikk vi endelig se alle tegningene laget av båter som har ligget i denne havna opp gjennom årene. Dette har vi lest om, og vi vil selvfølgelig også legge igjen vår signatur før vi reiser.

Vi startet overfarten tir 28.09.10 kl 17.00, og kom til Porto Santo fredag 01.10.10 kl 13.00, etter en fin overfart på to døgn og 20 timer. Vi seilte ca 500 nm mil totalt fra Oeiras i Portugal til Porto Santo i øygruppen Madeira.

Det ble en fin kryssing til Porto Santo med stort sett gode seilforhold. Det første døgnet ble det litt lite vind (8-11 kn), og vi gikk i perioder med motor i tillegg til seil (mye gennaker og storseil). Bølggehøyde ca 1m, rolig sjø, milde store dønninger.  Det andre døgnet kom vinden noe mer (11-20 knop), og vi gikk kun for seil resten av dagen, natt til torsdag, og torsdag. Om natten gikk det unna, og vi lå i snitt på 8-9 kn, til tross for at vinden ikke var så sterk (brukte gennaker). Skipperfrua hadde maks hastighet 10,5 knop på sin vakt. Bølgehøyden økte til opp mot 2,5 m. Den siste natten bød på rotete vind, som hurtig steg opp og ned mellom 11-18 kn, og stadig skiftet retning mellom nord, nord-øst og øst. Vi forsøkte å seile på lens, men måtte være superkonsentrert hele natten, for å justere kurs etter meget varierende vind. Alt i alt, en fin og rolig kryssing!

Det føltes godt å kaste loss og finne roen på havet, etter noen dager i havn. Barna falt raskt inn i avslappet, søvnig modus, og satte seg godt til rette på dekk, og begynte å lytte til Hobbiten på lydbok. De ble helt oppslukt, og lyttet masse til den under overfarten. Noen ganger kan barna synes det er kjedelig med lengre overfarter, men stort sett trives de, da vi blir mer sammen som en familie, bla leser bøker sammen, spiller spill, og prater på dekk i solnedgangen. Det blir også litt sær humor etter hvert, der vi lever tett sammen på båten.. Derav bildet av de to grisene…

Når det gjelder vaktordning, så sitter vi vakt etter behov. Den ene voksne (den mest våkne) tar første vakt, og vekker den andre når han/hun blir trøtt (ofte i tre-fire-tiden). Deretter lar den andre den første sove helt til han/hun våkner av seg selv (ofte 11-12.00-tiden). Vi deler natten i to på denne måten, og det fungerer veldig fint for oss. Det er naturlig å tenke at det er slitsomt med vakt på natta, men det har det overraskede nok ikke vært! Båten går på autopilot (den styrer seg selv), og vakthavende trenger bare å holde øye med radar, GPS og sjekke seilene jevnlig. Nå har skipperen gjort det enda enklere, da han har fått Raymarine-displayet opp på TVen i stua.. Selv om vi kan sitte inne, så velger vi som oftest å sitte vakt ute. Det er greit å følge med seilene, og det er noe eget med stemningen ute om natten… Svart bølgende hav, månen og stjernene som lyser svakt opp, og den kjørlige vinden i ansiktet.. Jeg liker godt å sitte og tenke og filosofere med mange timer for meg selv om natta.

Den andre natten tok skipperen og Andreas første vakt sammen. Det var helt mørkt, og da Trond la hånda på puta ved siden av seg, kjente han plutselig noe kaldt og slimete. Deretter kjente han det stakk i fingeren, etterfulgt av sterk svie..!! Det viste seg å være en blå-lilla blekksprut på ca 20 cm, som hadde hoppet opp i båten, og havnet på puta…!!! Den ”pustet” tungt, og hadde akkurat bitt skipperen i fingeren! De valgte å hive den på havet siden den fortsatt levde. Det var bare flaks at skipperen var nede i salongen en tur når den kom hoppende, for hvis ikke ville han fått den rett i trynet…! J Vi fikk tre blekkspruter på dekk i løpet av overfarten.

Ellers så vil skipperen gjerne leke med de store gutta (lasteskipene).. Ikke bare har han installert en radarforsterker så vi ser ut som et 250 fots fartøy på andres radar.. men han vil helst ikke vike for ”de store gutta” heller..!! (noe han selvfølgelig gjør). Bildet under er når vi kjørte slalåm mellom to store frakteskip, som kom på møtende kurs. Midt oppi det hele så skipperen en hval, som blåste vann høyt til værs!!!

En siste liten snutt fra livet om bord.. Det var vaktbytte, og en trøtt og kald skipper tok sats nedover trappene fra styreposisjonen, og rundet skarpt hjørnet… før han SMALT panne og nese inn i glassskyvedørene inn til salongen(!!!), som uheldigvis var lukket… Skipperfrua holdt på å le seg i hjel innvendig, mens hun sendte en sur skipper et innøvd psykologaktig medfølende blikk, med en ”dash” av kjærlighet… Da skipperen var gått inn ble det dagens latteranfall på meg alene i mørket med havet som tilhører! J Vi har alle i tur og orden gått rett inn i glassdørene som skiller salongen fra cockpiten med panna først… Det er så en ser bjeller (!), med etterfølgende kreativ banning, spesielt fra nordlendingen om bord. Det er ikke alltid det er en fordel å ha en forholdsvis stor båt utstyrt med glassskyvedører…!  Vi kommer som regel inn med pannemerker av ulik høyde i glassdørene… 🙂

Skipperfrua satt i salongen og ante fred og ingen fare, da jeg plutselig hørte at vi ble kalt opp på VHFen.. (VHF er radiosambandet mellom båter og kystvakta, samt båter i mellom. Alle båter og kystvakta kan høre alt som blir sagt på VHF sambandet). ”Occasione.. Ocassione.. Dette er..” Jeg skvatt til, og tenkte jeg måtte få svart den det nå var som ville ha tak i oss! Jeg ropte på Trond, og skulle til å svare, da jeg hørte en liten latter fra lugaren.. Jeg gikk ned i vårt skrog, og der satt jammen skipperen i senga, med vår nyinnkjøpte bærbare VHF, og ropte på Occasione… Han var riktig fornøyd med seg selv, og reaksjonen han fikk!!  Skipperfrua burde kanskje skjønt tegninga, da vi lå fortøyd i havn, og skipperen hadde sagt: ” Occasione… Dette er Black Pearl…” 🙂

Eli Kristin fikk være med på en liten seiltur rundt odden til Carcais i Portugal. Der ankret vi i to netter. Vi nøt strandliv og livet om bord, med flott utsikt rundt båten. Vannet var kaldt, da Atlanterhavet står rett inn på stranden, men vi alle fikk badet til lettere hyperventilering..! Andreas fikk prøvd den nye baderingen, og syntes det var dødskult å henge etter ribben! 🙂